Særavtalene på en, to, tre.
Fra 1. april 2014 gjelder det «nye» særavtaler i Jernbaneverket. Jeg skriver «nye» fordi det i realiteten er svært få endringer i det materielle innholdet i avtalene, men dette gir likevel en god anledning til å gå gjennom de viktigste særavtalene og noen sentrale bestemmelser i disse.
I denne artikkelserien skal jeg ta for meg Jernbaneverkets særavtaler slik de ser ut etter 1. april 2014. Formålet er å gi en innføring i avtalene, og kommentere de bestemmelser som er særlig viktige for medlemmer i Norsk toglederforening. Det vil ikke bli gjort politiske vurderinger av de enkelte avtalene, slik som at den eller den avtalen er god eller dårlig. Kommentarene vil begrense seg til det materielle innholdet, og gi våre vurderinger og tolkninger av avtalene der det er hensiktsmessig.
Før vi går i gang med de materielle bestemmelsene i avtaleverket er det viktig å forstå selve begrepet «særavtaler». Jeg vil også si litt om de andre sentrale avtalene som regulerer våre arbeidsforhold i Jernbaneverket.
En tariffavtale er en avtale som regulerer et forhold som en arbeidstakerorganisasjon og arbeidsgiver kan tenkes å strides om. Det er videre et vilkår at avtalen gjelder en ubestemt krets personer, dvs. en avtale der det ikke er personavhengig hvem som omfattes av avtalen. Det er ikke til hinder for å karakterisere en avtale som tariffavtale at det dreier seg om svært få personer som er omfattet, men avtalen må ikke gjelde de ansatte personlig.
I Staten har vi en hovedtariffavtale etter tjenstetvistloven kapittel 3, nemlig Hovedtariffavtalen i Staten. Denne reforhandles annet hvert år, og skal i utgangspunktet regulere alle viktige forhold for arbeidstakerne i staten. Alle andre tariffavtaler i staten (inkludert Hovedavtalen i staten) er å anse som «særavtaler». Poenget med denne begrepsbruken er at det er forskjellig rettsvirkninger av en hovedtariffavtale og en særavtale. En hovedtariffavtale utløser fredsplikt i avtaleperioden, dvs. at arbeidstakernes mulighet for arbeidskamp (streik osv.), med det formål for å endre avtalen i avtaleperioden, er avskåret. En særavtale er underordnet en hovedtariffavtale, slik at ingen bestemmelse i en særavtale kan stride mot en bestemmelse i en hovedtariffavtale.
Det finnes en rekke sentrale særavtaler som gjelder alle statlige virksomheter (dvs. som er i det statlige tariffområdet). Disse regulerer slikt som ferie, kost- og reisegodtgjørelser og så videre.
Jernbaneverkets særavtaler er inngått mellom Jernbaneverket og minst en av fagforeningene som har forhandlingsrett etter tjenestetvistlovens §§ 3 og 4. Pr. 1. april 2014 har vi ikke mindre enn 40 avtaler. Antallet ansatte som omfattes av den enkelte avtale varierer fra alle i Jernbaneverket til en håndfull ansatte på en enkelt arbeidsplass.
Særavtalene i Jernbaneverket er nå for det meste inngått «på ubestemt tid», dvs. de har bare en startdato. De vil da gjelde i minst 3 år, og kan bare endres eller bortfalle dersom partene er enige om dette. Etter tre år løper avtalene videre for ett år av gangen. Enkelte avtaler er inngått for en bestemt periode, dvs. de angir både start- og sluttdato. Her gjelder at avtalen enten må sies opp med tre måneders frist før avtalens sluttdato for at den skal kunne falle bort. Også disse avtalene vil løpe videre for ett år av gangen dersom de ikke sies opp innen denne fristen.
Neste gang tar vi opp særavtalen om arbeidstid – «arbeidstidsavtalen».
