Kjære togledere, jernbanefolk og alle andre!

Om noen få timer skriver vi 2019. Vi har da lagt bak oss nok et begivenhetsrikt år på jernbanen. Nye banestrekninger og stasjoner er tatt i bruk. Nye jernbaneforetak med spennende navn har sluttet seg til vår brokete sektor. Den norske jernbanefamilien har på relativt få år gått fra å ligne bondesamfunnets storfamilie - til å speile den moderne familien, med hyppige ekteskapsbrudd, ustabile partnerskap og løse forhold. Der man tidligere verdsatte stabilitet og pålitelighet, har vi i løpet av 2018 sett at billigst er best når anbudskonkurranser skal avgjøres. Det lover ikke godt for fremtiden.

Linda Hofstad Hellelands famøse tannkremtube er etter noen intense år med jernbanereform blitt klemt til en ugjenkjennelig sak med skrukork. Samme Høyre-politiker brukte for øvrig kundefavoritten Flytoget som eksempel på hvorfor det helt åpenbart var lurt med konkurranseutsetting av persontrafikken. Ironisk nok valgte Flytoget å droppe ut av hele konkurransen med følgende begrunnelse: – Vår sterke merkevare i dag kan skape forventninger som det ikke er sikkert vi kan leve opp til. Da er det godt at vi nå har fått inn en aktør som ikke har noe merkevare å bekymre seg over.

Ellers nytt av året er at Bane NOR har bestemt at hele infrastrukturdivisjonen skal skilles ut i et eget aksjeselskap for drift og vedlikehold av jernbane. Dette innebærer naturligvis også at morselskapet blir vesentlig mindre, da det er nærmere tusen ansatte som skal over i det nye aksjeselskapet. Som en motvekt har Bane NOR satt i gang en intens rekrutteringskampanje hvor nye direktører ansettes, med etterfølgende kreative titler og stillinger. Kan det tenkes at målet på sikt er å erstatte hele infrastrukturdivisjonen med direktører?

Samtidig som dette pågår fortsetter togene like trofast å gå. Til tross for en antikvarisk og nedslitt infrastruktur - til tross for klimaendringer og ekstremvær - til tross for et stadig mer overbelastet jernbanenett. Skyldes det utsøkt organisasjonsform og toppledelse i de nye jernbaneselskapene? Nei. Det skyldes nok heller det som best kan beskrives som en særegen Jernbanekultur. Den gjenkjennes av en indre motivasjon hos den enkelte, tuftet på eierskapsfølelse og lojalitet til jernbanen, som sørger for at de ansatte møter opp hver dag og regelmessig yter langt utover det man kan forvente av et alminnelig ansettelsesforhold.

Norsk toglederforening ønsker med dette å gi en honnør til alle de ekstremt dyktige folkene som hver dag sørger for at togene går og Jernbanekulturen består. Fortsett sånn også i 2019. Uten dere stanser Norge.