Noen tanker om resultatet av vårens lønnsforhandlinger
Mellomoppgjøret ble avsluttet innen fristen fredag kveld. For første gang på en stund ble partene enige om en forhandlingsløsning uten at man måtte løpe til meklingsmannen og be om hjelp. At man klarte å komme til enighet må vel kunne tolkes som et tegn på at begge partene var tålelig fornøyd med resultatet. Og det kan vi vil si oss enige i. En ramme på 3,94 % er ikke dårlig og gir oss en lønnsvekst også dette året.
Resultatet innebærer at det er avsatt midler til lokale forhandlinger denne høsten. Det er avsatt 0,15% av lønnsmassen pluss 0,1% av såkalte resirkulerte midler, totalt 0,25% til disse forhandlingene.
I jernbaneverket betyr det i praksis at det er ca. 3,5 millioner til fordeling på ca 3500 ansatte.
Og hva betyr så dette? Jo dette betyr bare en ting: De fleste av de ansatte i Jernbaneverket vil ikke få noen lønnsendring ved høstens lokale oppgjør.
For å illustrere problemet kan man se på hva et lønnstrinn for togledere koster. Dersom våre medlemmer skal ha et trinn utgjør dette for vår del ca. 1,5% av lønnsmassen og koster i overkant av 600.000.-. I forhold till avsatt ramme utgjør dette ca 20% av hele potten. Å tro at vi stikker av med en så stor andel er neppe realistisk.
Det er en kjensgjerning at å føre lokale forhandlinger når det er så små midler å forhandle om, er spesielt vanskelig. Her kommer vi til å være mange som sloss om de samme pengene, og det er opplagt at de fleste kommer til å bli skuffet.
Vi skal gjøre det vi kan for at det ikke blir våre medlemmer som skuffes, men vil være forsiktige med å gi medlemmene for store forhåpninger til høsten.
